Kvinnebunaden fra Hardanger er i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Hardanger er et av de områdene i Norge som har hatt sterke folkedrakttradisjoner. På slutten av 1800-tallet ble kirkeklærne fra dette området løftet fram og skapt om til nasjonaldrakt. På denne måten ble dette de første bunadene i Norge, og de ble brukt over hele landet. Samtidig levde draktskikken i Hardanger videre og utviklet seg utover 1900-tallet. Gradvis gikk den levende folkedraktskikken over til å bli en festbunad som brukes i tillegg til moderne klær.
Noe av årsaken til at nettopp Hardanger ble valgt som kilde til en bunad i bruk over hele landet, må ligge i den tidlige turismen i området. Dessuten hadde draktskikken både alderdommelige trekk og lokalt særpreg. Dette bidro til at en kunne markere nasjonalt sinnelag ved å kle seg i slike klær.
Samtidig var det ikke alle delene av den tradisjonelle draktskikken som ble videreført i den tidlige bunadbruken. Mens oppluten, livet, til kvinnedrakta i Hardanger tradisjonelt var i importerte silkestoffer så vel som hjemmelagd ullstoff, var det bare ullstoffet som ble videreført i bunaden. Norske materialer var en viktig brikke i det å kle seg nasjonalt. Dette har igjen virket tilbake på draktskikken i Hardanger, slik at bunaden der også er mer ensrettet enn den tradisjonelle draktskikken skulle tilsi. Men det er flere varianter av Hardangerbunaden i bruk. Ettersom draktskikken har hatt direkte overgang fra folkedrakt til bunad, er det også godt kjent flere nyanser av klær. Hovedtrekket er at hverdagsklær og helgedagsklær har hatt samme snitt som kirkeklærne, men enklere materialer og mindre prydning.
Kvinnebunad fra Sørfjorden i Hardanger med skaut for gift kvinne
Robin Strand/Norsk bunadleksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Omfatter Ullensvang unntatt Røldal. Nåværende Ullensvang kommune består av de tidligere kommunene Odda, Jondal og Ullensvang.
Hardanger som draktområde dekker Kvam (med tidligere Strandebarm kommune), Granvin (nå del av Voss), Ulvik, Eidfjord, og Ullensvang (de tidligere kommunene Jondal, Ullensvang, Odda og Røldal). Både i den tradisjonelle draktskikken og dagens bunader er det variasjoner innenfor dette området. Presentasjonene her er delt inn etter hvordan bunadene lages i dag, og for kvinnenes del gir det denne inndelinga: Kvinnebunad fra Sørfjorden (Ullensvang kommune unntatt Røldal). Røldal har en egen kvinnebunad. Bunaden fra Kvam skiller seg ut særlig gjennom hodeplagget, mens Granvin, Eidfjord og Ulvik bare har nyanser som skiller innad i område.
Liv
Upplut er dialektbetegnelsen på livet til bunaden i området. Det er sydd fast til stakken og har røtter tilbake til det som kalles det eldre livkjolesnittet. På det viset er livet preget av stiltrekk fra både renessansen og senere perioder. Det er bevart mange liv fra området, og de viser en variasjon i materialbruk og farger som ikke gjenspeiles i dagens bunader.
Til bunaden bruker de fleste et høyrødt klede. Noen lager imidlertid liv i grønt eller andre farger, og materialer som damask i ull eller silke. Fasongen er imidlertid lik. Livet skal ha bred rygg, og halsåpningen skal slutte godt til skjortekragen i nakken.
Foran er livet ringet slik at det blir plass til bringeduken. Nokså høyt på framstykkene er det to innhakk som kalles sned/ snipper eller spisser. De skal være rundt 2–2,5 centimeter djupe. Livet lukkes med skjulte hekter.
Langs kantene foran og rundt nakken samt rundt armhullene er det kantebånd. Disse er registrert i mange ulike farger og mønstre. Det kan være håndvevde bånd av bomull eller importerte bånd i blant annet silke.
I dag brukes hovedsaklig maskinvevde bånd i ulike fargekombinasjoner.
Livet er fôret med fiskebeinsfor, baskerlin eller baskerduk.
Til dagens bunader er mangfoldet i teknikker og mønstre som blir brukt på beltene og bringedukene mindre enn det var i det tradisjonelle materialet. Perlebroderte, vevde eller broderte uten perler – alle variantene med uendelige mønstervariasjoner har vært i bruk. Det var vanlig å ha flere belter og bringeduker.
I tillegg fins det bringeduker som består av innførte stoffer, gjerne dekorert med metallkniplinger eller band. Ofte var det en viss sammenheng mellom dekoren på bringeduk og belte, men de trengte ikke å være like, slik de ofte er i dag. Beltene ble lukket med hekter eller spenner, gjerne i sølv. Andre beltetyper som lærbelter, gjerne med nagler, var også i bruk.
I tillegg til denne beltetypen kunne gifte kvinner bære stølebelte. Dette er metallstøler som er montert på stoff eller lær. Fangband er en type band som festes under beltet slik at det henger ned midt foran utenpå forkleet. Dette har også vært i bruk tradisjonelt og er det til bunaden i dag. Det brukes både vevde og broderte fangband i området, og enkelte med perledekor fins også bevart. I tillegg bruker noen fangreim av skinn sammen med stølebeltet, og det har tradisjonelt hørt til gifte kvinners klesdrakt.
Det har vært flere ulike stakketyper i bruk i Hardanger gjennom tida. Plisserte stakker, såkalte felte stakker, er de eldste. Før 1850 ble disse gradvis avløst av rynkede stakker, rukkestakk. Den yngste stakketypen er foldelagt og kalles follastakk. Den kom i bruk mot slutten av 1800-tallet, og det var ikke alle steder den ble tatt i bruk i det hele tatt. Den var enten foldelagt til hver side fra et midtstykke foran, slik at foldene møttes midt bak, eller den kunne være rundfoldet.
Rundfoldestakken har folder som dampes ned og festes med band på vranga. På den måten blir foldene på rettsida runde, og derav navnet. Til dagens bunader er det den såkalte rukkestakken som blir mye brukt. Den er ofte en kombinasjon mellom rynket og foldelagt og har flatt framstykke, med to–tre folder på hver side. Resten av livvidda er striperynket. Stakken blir lagd i stødig ullstoff av ulike typer.
Men det blir også brukt foldestakk. Den har også glatt framstykke og er foldelagt rundt resten av livet. Foldene ligger som regel fra hverandre slik at de møtes midt bak.
Det er noen geografiske forskjeller innad i området, slik at en ser flere foldestakker i Kvam og Jondal enn i gamle Ullensvang. I Jondal og hos en del i Kvam er det vanlig å ha svarte bånd som dekor nederst på stakken.
Et av kjennetegnene på en hardangerbunad er jo gjerne det hvite forkleet med innfelt broderi i det vi kaller hardangersøm. Folkedrakthistoria i Hardanger forteller om slike forklær, men det fins også mange andre typer å velge i.
De hvite forklærne var til aller høyeste stas og knyttes til kirkelige høytider. De fins både i lin og bomull, og mellomverket kan være i uttrekkssøm eller filering. Det felles inn med hullfald over og under, og nedafor er forklestoffet dobbelt, som en brei fald på 10–12 centimeter. Forkleet skal stoppe 5–7 centimeter over stakkekanten. Det er ofte faldet med hullfald langs begge sidene og festes i livet under beltet.
I tillegg hadde kvinnene mange andre forkletyper. De var i mønstret bomull, i hjemmevevd ull eller lin, eller i mer eksklusive importerte stoffer. Det er mange ulike farger og mønstre i de gamle forklærne, og bredde og lengde på dem har også variert med tid og anledning. En del har tatt i bruk slike forklær igjen til dagens bunader, basert på kunnskap om det bevarte draktmaterialet.
Rundfoldestakken har folder som dampes ned og festes med band på vranga. På den måten blir foldene på rettsida runde, og derav navnet. Til dagens bunader er det den såkalte rukkestakken som blir mye brukt. Den er ofte en kombinasjon mellom rynket og foldelagt og har flatt framstykke, med to–tre folder på hver side. Resten av livvidda er striperynket. Stakken blir lagd i stødig ullstoff av ulike typer.
Men det blir også brukt foldestakk. Den har også glatt framstykke og er foldelagt rundt resten av livet. Foldene ligger som regel fra hverandre slik at de møtes midt bak.
Det er noen geografiske forskjeller innad i området, slik at en ser flere foldestakker i Kvam og Jondal enn i gamle Ullensvang. I Jondal og hos en del i Kvam er det vanlig å ha svarte bånd som dekor nederst på stakken.
Til bunaden brukes det både lin og bomull i skjortene. Noen skjorter er tett rynket i halsen og ved håndlinningene og kalles rukkeskjorte, mens andre har slette ermer og ikke rynker ved halskragen og kalles glatt skjorte. Rukkeskjorta er eldre enn den glatte. Både på halskrage, håndlinninger og i bringa er det broderi. Tradisjonelt var broderiet i bringa sydd direkte på skjortestoffet, på hver side av splitten. I dag blir det brodert på ei løs bringelist som monteres på skjorta.
Broderiet på skjortene har variert mye. Det har vært i bruk både kulørt søm og hvitsøm, i ulike teknikker. Vanligst er tettsøm, utskurdssaum og svartsøm.
Når en bruker snedatrøye, bruker en ikke hel skjorte, men det en kaller kaps. Det er halskrage, skulderparti og bringestykke som på ei skjorte, men uten ermer. De samme broderiteknikkene er i bruk som på skjortene, men mindre kulørt broderi.
Ugifte kvinner bærer brodert belte og band i håret. Her er bandet surret rundt håret slik de gjør i Røldal og flere andre områder. Alternativt har bandet vært flettet inn i håret.
Røldal
Av Anders Corneliussen/Norsk bunadleksikon.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Sjølve kjennetegnet på Hardanger som draktområde er skautet, som tradisjonelt ble brukt av gifte kvinner. Det er små variasjoner mellom skautene i området, bortsett fra at det fra Kvam har en annen fasong. En omtaler skautet som felt, på grunn av de små foldene som stoffet legges i. Mens klærne var i tradisjonell bruk, fantes det flere ulike typer skaut. De var ikke så finfelt – eller de var ikke felt i det hele tatt. De fineste skautene var det egne skautefellere som stelte til, mens de andre skautene greide hver kvinne å stelle sjøl. Det er altså siste ledd av hodeplagget til høyeste festbruk som er videreført i skautet slik det er til bunaden i dag.
Hodeplagget består av sjølve skautet, en valk og et skauteband. Skautet består av et rektangulært stykke lerret. I dag er det vanligvis i bomull, men før bomull ble vanlig, var skautet i lin. Skautet brettes, stives og legges i små, tette folder. Når det er tørt, rives det fra hverandre og rulles sammen igjen slik at foldene ligger i hverandre. Et skaut kan brukes mange ganger om det stelles pent med og ikke blir utsatt for regn. Etter lang tids bruk må skautet felles på nytt.
Skautet settes på rundt en valk som gjerne er lagd av papp og stoff. Valken skal være tilpasset hodet. Til slutt festes skautet med knytebanda som sitter i hvert hjørne av skautet. Disse dekkes av skautebandet som bindes på til slutt.
Det er dokumentert to ulike måter for å sette opp håret med band i Hardanger. Den yngste typen er å flette håret med et band og så feste flettene rundt hodet sammen med ett eller to andre band, raudebore og svartebore. Oppbindinga er nokså lik den som var brukt på Voss, men i Hardanger ligger flettene inntil hodet, mens de på Voss står ut i bue ved ørene. Noen jenter med langt hår bruker denne tradisjonelle flettemåten til bunadbruk.
En eldre måte å sette opp håret på er såkalt røyrt hår. Da vikles håret inn i et band og legges så i krans rundt hodet. Denne oppbindingsmåten er felles med mange andre steder i Hordaland, og også i Telemark. Det blir i dag lagd kunstige utgaver av dette hodeplagget; bandet vikles rundt et passende materiale og lages ferdig som en krans til å træ ned på hodet. Noen kvinner med langt hår røyrer det på tradisjonelt vis.
I tillegg fantes det på den tida et skaut for jenter, såkalt hovuklut. Det var et grovfelt, hvitt plagg som ble brukt uten valk. Flettekransen om hodet holdt skautet godt på plass, og jentene knøt kluten under haka. Ugifte mødre brukte også dette hodeplagget, men knøt det i nakken.
Mot slutten av 1800-tallet gikk bruken av oppbundne fletter og røyrt hår ut av bruk. Jentene lot nå de lange flettene henge nedover ryggen eller satte dem opp i en topp i nakken. Det er som regel denne yngste skikken med hår uten noen form for band som er videreført i bunadbruken. Forskjellen er helst at en i dag ser jenter med langt hår som henger løst, og jenter med kort hår i ulike motefrisyrer.
Små jenter har til bunaden brukt ei trestykkslue i rødt stoff med perlebroderi. Denne lua er antagelig ei dåpslue, men har blitt brukt til bunaden helt siden den ble lansert som nasjonaldrakt. I den første tida kunne en også se voksne kvinner som bar dette hodeplagget til bunaden.
Det har vært flere ulike trøyer i bruk i dette området. Den yngste trøya kalles snedatrøye og har samme fasong som livet, men med ermer. Den kom i bruk på slutten av 1800-tallet og er å regne som et alternativ til livet og ikke et utenpåplagg.
Trøya lages i svart ullstoff, gjerne klede. Framstykkene har samme fasong som livet, med sne av samme type. Som livet er den lukket foran med hekter og ringet slik at bringeduken er synlig foran. Halsringinga slutter tett til i nakken, og ryggen er ofte klippet i ett stykke.
Tradisjonelt var det trøyer som ble brukt som ytterplagg. De var lagd i vadmel, i farger som svart, blått eller rødt. De var fasongsydde i bolen og hadde fasongsydde eller rette ermer. I ryggen var det sydd i kiler, lasker, som ga vidde til den delen som var utenpå stakken og gikk ned på hoftene.
De røde trøyene ble gjerne regnet for de fineste. Trøyene var gjerne kantet med silke eller fløyel, ensfarget eller mønstret. Lokalt har trøyene blitt kalt snyttatrøye, vippetrøye eller laskatrøye.
Enkelte gamle trøyer er fortsatt i bruk, og noen har fått lagd seg nye trøyer etter gamle modeller.
Men like vanlig til dagens bunadbruk er en kep. Den lages i både halvlang og lang utgave, i svart ullstoff med rødt fôr. Slike keper har ikke tradisjonell rot i Hardanger. Det har heller ikke det hvite strikkesjalet som Brita Skåltveit og Gudrun Stuland har skapt sammen med Magnhild Guddal Soldal. Det er strikket i tynt ullgarn og har mønster oppbygd som en hardangersømsbord.
Det er mange varianter av understakk i bruk til bunaden. Det viktigste er at stoffet er stødig. Mange lager understakk i rødt bomullsstoff. Understakkene er gjerne glatte og sydd av skrå bredder fra linninga til kneet, og så er det en rynket kappe fra kneet og ned. De kan være pyntet med ulike band. Eldre understakker var gjerne sydd i samme fasong som overstakkene.
Det blir i dag brukt tette svarte strømper eller svart strømpebukse til bunaden.
I skjortekragen er det mest vanlig å bruke en dobbelt halsknapp, en nål utformet som slike knapper eller en liten sølje. I bringen brukes en større forgylt sølje, som regel en skålesølje. Mansjettknappene er også i sølv. Gifte kan bære et hengesmykke med eller uten en mynt eller Agnus Dei i. De kan også bruke stølebelte med metallstøler, og eventuelt fangreim på dette. Bortsett fra halsknapp, mansjettknapper og kjede til halssmykke er sølvet i Hardanger forgylt. Det brukes også en sølvmalje på hver side av bringestykket, på livet.
Det tradisjonelle sølvet i Hardanger er ofte utført i Bergen, og det blir vanligvis stanset ut av en sølvplate. Søljene har gjerne heng, og foran tornen er det ofte en filigransrosett med stein i.
